For noe som veldig få mennesker faktisk har trodd på i de siste to tusen fem hundre årene er det fascinerende å tenke på hvor sentral plass gresk mytologi og tilhørende språkbruk fortsatt har i vår tid. Vi har alle en Akilles hæl – både på ordentlig og i overført betydning – døpt etter en helt i gresk mytologi som hadde sitt svake punkt akkurat der. Vi snakker mye om Gaia i forbindelse med miljøet, som en betegnelse på vår planet som en levende organisme. Det er også hentet fra gresk skapelses-mytologi, akkurat som Uranos som var himmelen, skapt av Gaia helt på egenhånd.Selv om filosofien og rasjonalismen på mange måter skjøv troen på mytene ut på sidelinjen rundt fem hundre før Kristus, var tematikken derfra fortsatt sentral i både poesi, drama og ble også brukt til å illustrere konsepter i mer moderne tenking.Sånn er det fortsatt i dag på mange måter, og etter så lang tid ligger mye av denne mytologien på et så dypt nivå av den menneskelige psyken at vi tar det for gitt. Mye av det kan også skyldes de arketypiske rollene og situasjonene som utspiller seg på bakteppet av gresk mytologi.